Safari, slum og Espressomilkshake

Etter gode og innholdsrike dager på Haydom reiste vi på safari et par dager. Besøkte parkene Tarangire (kjedelig) og Ngorongoro (spektakulær). Sistnevnte er et enormt krater, hvor det visstnok skal ha vært et stort fjell for mangfoldige år siden. Et gabooom vulkanutbrudd, og woahla - en magisk naturperle og paradis for dyreliv oppstod. Her var allslags afrikadyr, men det kjekkeste var nok en såvende hannløve. Den lå halvveis under veien i et rør. Kun hode og potene stakk frem. Guiden vår fortalte oss at løvene såver fra 20-21 timer per dag, så vi forstod at det ikke nytta å stå ved siden av å vente på at den skulle våkne. Fortsatte med safarien, men bad guiden stoppe ved løven en siste gang på slutten. Jacob satte seg på taket og lagde knurrelyder og jeg stod klar med kamera. Tror dere ikke lathansen våkna, løftet hode og så rett på jacob med et "ah, forbaska turist. Jeg gir opp!" blikk. Han reiste seg og lubba videre. Stor glede for store barn. 

Lodgen vi bodde på var fantastisk. Herlig med litt avslapping i nydelige omgivelser. Lodgen er kjent for fantastisk mat som de dyrker selv på egen gård. Det gledet vi oss veldig til å erfare. Den gleden skulle vi derimot ikke få oppleve alene. Guiden vår, Paul. En 50+ gammal mann, med spesi meninger og snedig væremåte skulle visst være sammen med oss på alle måltid. Normalt? Tror ikke det… Verdsatt av oss? Definitivt ikke. Når vi sitter der, en for mange, og nyter maten sier Paul til meg (Annelin): "Hvorfor spiser du ikke mer mat? Du spise for lite. Hva lever du på? Piller?" Bare et eksempel. Knakande hyggelig kar han Paul. Men han er god på sitt felt som safariguide, den skal han ha. 

Etter safari skulle vi ha 2 netter i Arusha. Ble anbefalt en lodge fra noen på Haydom som hørtes veldig bra ut. Vi kom kjørende inn i byen etter en krevende kjøretur på ca 3 timer med humpete veier, magasjau delux, svette, veistøv og den vamreste tiden på døgnet. Ikke akkurat helmaks. Uansett, kom kjørende inn i byen, og plutselig svinger vi opp en grusvei. Her er det ikke lengre bygninger som i resten av byen. Vi er midt inni i et område med jordhytter, småboder, klestørk, vraka biler og yrende liv. Bak alle småbodene er det smale stier som leder til hjem i alle fasonger, tett i tett. Hvor i all verden er det vi skal nå? Langt oppe i denne gata ligger lodgen. Standarden er så som så, men vi forstår kjapt hvorfor det var så billig. Totalen av kjøreturen, helsa, og totalt feil forventninger gjorde denne dagen litt punktert. Etter at jacob hadde gått til angrep på alle småkrypene på rommet og en god dusj, letta stemningen derimot betraktelig.

Netse dag var første gjøremål å få betalt for safarien. Vi prøvde å komme inn på mobilbanken dagen i forveien, men da hadde banken problemer. Vi prøvde igjen denne dagen, men da var nettet for tregt. Vi tok taxi inn til byen og fant nett der. Mobilbanken hadde ikke utenlandsbetaling. Bummert! Ringte Benson som driver safari selskapet. Han møtte oss for å bli med i banken å ta ut penger. Kommer i banken og får beskjed om at det er maksbeløp for uttak per bankkort. Okei da, da bruker vi alle 3, så går vel det greit. Å, må dere ha passet vårt? Det ligger på hotellrommet. Funker det å vise kopi av pass på mobilen? Nei, de må ha print. Reiser til internettkafe igjen. Sender kopiene på mail og printer ut. Tilbake til banken for å prøve igjen. Nå får vi endelig tatt ut pengene, men det koster oss en halv tusing i gebyr. Denne øvelsen tok bare 4 timer. Høh, afrikatid, jeg hadde glemt hvordan det var. Satte oss på en kafe etter alt styret og ble introdusert for en smaksopplevelse som passte perfekt: Dobbel Espresso milkshake.

To uker i Tanzania har gitt mange fler inntrykk og opplevelser enn vi hadde drømt om. Nå er vi skamklar for å innta nye inntrykk fra nye plasser. Nairobi, togtur og Mombasa next. For dere som har kontakt oppover, be gjerne for at magene våre skal godta og vende seg til maten her. På forhånd, takk :)

Kjærester på tur

Klokken er 15 på ettermiddagen. Jeg sitter i sengen på gjestehuset for å skrive litt. Jacob kviler ved siden av meg. Tenker litt på noe vi hørte fra flere hold før vi reiste: "Oi, skal dere på tur bare dere 2? LYKKE TIL. Håper det ikke ender med skilsmisse". Vi ble litt forbausa over disse innspillene, men skjønner det på en måte også. For oss er det å bygge forholdet og vennskapet enda sterkere, hovedgrunnen til at vi reiser. Merker allerede nå etter så kort tid at ting har blitt mer avslappa på nye områder. Vi såver sammen, spiser sammen, ler sammen, er leie sammen, har løs mage sammen, går turer sammen og er stille sammen. Det er liksom bare oss 2 nå, og det kjennes (foreløpig) fantastisk! Såklart, det kommer utfordringer, humper i veien som vi må håndtere og komme oss over. Har allerede vært over en del humper, og vi er galfokuserte på at hver ting som kommer opp skal tas med rota og bli fort ferdig. 

I dag gikk vi tur i området her rundt Haydom. På røde støvete veier, med frodig landskap, løpende barn som roper Mzungu (hviting) og liv som blir levd i afrikansk tempo. Å bare gå, suge inn inntrykk, være sammen, være i øyeblikket - det er noe vi har funnet ut vi liker begge 2. Har fundert mye på livet som leves her. Det er fattig! Folk bor i skur, jordhytter, har fillete klær. Barna smiler store smil, de voksne smiler sjeldnere. Mener de selv at de har gode liv? Vikrer sånn. Kanskje fordi de ikke hvet om annet? Uansett, finner det stadig fasinerende å se gleden i øynene på dem. De har ingenting, vi har alt. Hvem smiler mest? Gjett!

Her forleden når vi fikk omvisning på sykehuset gjorde jeg meg også opp noen tanker. Vi var på fødeavdelingen, og fikk treffe flere mødre med helt ferske nydelige babyer i hendene. De virka ikke glade. Når vi gratulerte nikka de bare forsiktig. Prata med noen av studentene om dette. De hadde tenkt på det samme. Hjemme feirer vi et nytt liv med glede, tårer, gaver og masse besøk. Her får de ikke smertestillende, de får ikke lage lyd når de føder og de smiler såvidt når de får sitt nyfødte barn i hendene. Et nytt liv er jo et mirakel, tenker jeg. Kanskje er det vanskeligheten med å fø disse barna og fattigdom som stjeler akkurat denne gleden fra dem? Jeg får lyst til å ta hvert eneste barn i armene og si at de er fantastisk skapt og ikke et uhell… Døde forresten 2 prematur babyer natt til i går. Hun ene studenten fortalte med tårer i øynene om hva som hadde skjedd i løpet av nattskiftet. Erfaringene herfra virker til å sette store spor i sykepleierhjertene.

Over på noe lettere! I går var vi med Bariki som viste oss rundt på farmen. Gården er 2300 acres (?), dyrker mais, bønner, hvete og sysselsetter en hel haug med folk fra bushen. Så og si alt utstyr som er i bruk kommer fra Ingar Kvia som har et brennende hjerte for Haydom. Jeg spurte Bariki om han trode de kunne drifte den store gården uten hjelpen fra Ingar og han svarte momentant "det ville nok ikke gått". Gården og alle maskinene er en god inntekt for sykehuset. Det er motiverende å se hvor mye engasjementet fra én mann kan utrette. Motiverer oss hemningsløst til å gjøre det hjertene våre banker ekstra for. 

Vi har det godt på tur!! I morgen etter kirka forlater vi Haydom og reiser på safari noen dager. 

Ønsker dere der hjemme gode dager.

Internett, endelig

Endelig har vi fått pittelitt internetttilgang! Vi har bare vært på tur i litt over en uke, men har opplevd utrolig mye allerede. Så dette innlegget blir loaded…

Haydom
Nå sitter vi i spisesalen på Haydom mens været herjer ute. Vi ble presantert i kirken i morges, og har vært på en flere timers omvisning på sykehuset. Sykehuset har rundt 600 ansatte. Vi var absolutt ikke klar over hvor stort det var før i dag. Fantastisk! Her skjer mye bra. De involverte her nede sier sykehuset er hjertet i Haydom som holder alt gående.
I morgen skal vi være med en smilende kar som heter Bariki ut på farmen for å se hva som skjer der. Jacob gleder seg veldig! Jeg også. Sykehus er livsnødvendig og interessant, men det er morgendagen som virkelig trigger. Det er spennende å være her, og å se ringvirkningene av det oldefar begynte på.

Kilimanjaro
Vi ankom Tanzania sist torsdag, rimelig slitne etter en flytur uten søvn. Dagen etter skulle vi begynne turen opp på Kilimanjaro. Ikke særlig motiverte… bla bla. Alt som følger med. Uansett, såv godt natt til fredag, ble henta av Guiden vår Carlson (på taket) og begynte turen. Vi begynte på 1700moh, og steg ca 1000 m hver dag. Naturen, SHIT naturen. Vi har ikke ord. For et design! WOW! Begynte med jungel, så videre opp i reinskog, ut på "høgfjedle", ørken og mektige fjelltopper. Bilde rundt oss forandret seg hele tiden, så det ble ikke kjedelig. Ikke et minutt. Rar følelse å se skyer legge seg innover landskapet som var under oss.

Carslon (på taket) og Jacobo

Carlson, Anna og Baraka

3750 moh

5400 moh. NYYYYDELIG!

4750 moh

Du lurer sikkert? Klarte vi toppen? Nei… Snudde på 5400moh. Jacob fikk hydesyken og holdt på å miste balansen hele tiden. Sammen tok vi valget om å snu begge 2. Ingen sure miner for det. Uansett var det en ekstremt spesiell dag, på alle vis. Begynte oppstigningen til toppen ved midnatt, gikk i flere timer opp, snudde, gikk i flere timer ned (Jacob syk, og Annelin sleit ut knærne i de bratte bakkene), såv i ca 30 min på campen, før vi måtte komme i gang å gå videre ned til neste camp (1 mil… uten søvn). Det var nemlig farlig for Jacob å bli værende for lenge på denne høyden. Dramatisk dag endte godt til slutt nede på campen på 3700moh, men det kostet alt av krefter. Hei dere som sa Kilimanjaro far Easy Peasy - "Kjekt for dåkk"!

Morgenen etter ble vi vekkte kl 06, og ved frokosten fant vi ut sammen med guiden vår at jeg ikke var i stand til å gå de resterende 21 km ned til porten. En stor kamel for meg å svelge, men det hade aldri gått. Carlson (på taket) samla en gjeng som spente meg fast til en halvkveda båre med ett hjul, og off we went. Jacob go Carlson gikk i forveien. Opplevelsen av å ligge på båren i det terrenget kan bare sammenlignes med å bli stappt inn i en tørketrommel. Gash! "Ikkje bra", men mye bedre enn å gå, så takknmelig for tilbudet likevell.

Alt i alt, vi har besteget Kilimanjaro og er veldig fornøyde med det. Ville ikke vært foruten en eneste opplevelse på godt eller vondt! Hver motbakke gjør en sterkere sies det. Vi har hvertfall veldig sterke legger :)

Afrikaregn, Jacob go STORT tre

Når det virkelig har noe for seg å dusje, ser en kanskje litt sånn ut

Skjegg!

Håret skal vekk. Litt mye vekst for liten maskin?

Vaske jacob sine sure kler...