Mumbai - City of dreams

Mumbai er visstnok verdens største by, med et innbyggertall på rundt 20 millioner mennesker. Byen er stor, men når en tenker på innbyggertallet, skulle den ha vært mye større. Derfor kan en se rundt alt at slum sirkler seg rundt hver eneste ledige plass i byen. Her bor folk mildt sagt oppå hverandre. Vi har aldri opplevd større kontraster. Ekstrem rikdom og ufattelig fattigdom er naboer her. Den siste natta vår i Mumbai tok vi inn på et 5 stjerners hotell (fikk den gratis! kjekt). Litt oppi høyden på dette hotellet var det basseng, og så en over kanten ut mot byen var slummen tett på begge sider. Kloakklukta reiv i nesen. Spesi kombinasjon. 

Utsikten fra baren. Slummen er nærmeste nabo, kombinert med fantastisk utsikt

Bar på taket i 34 etasje

Mumbai er nok en av de travleste byene vi begge har opplevd. Byen er hovedsenter for business, underholdning og utvikling i India, og blir omtalt som den mest urbane delen av landet. Litt som USA, er Mumbai byen hvor alt er mulig. Men mange får det ikke til… Det er kanskje de vi ser som sover under broene eller som sliter med å komme seg ut av slummen. Denne byen er interessant!

Med våre 3 uker i India hadde vi bare to mål: Besøke organisasjonen Vision Rescue i Mumbai og se Taj Mahal i New Dehli. Første søndagen i Mumbai besøkte vi The Gateway Church. Pastorene her, Biju og Secunda er grunnleggerne av Vision Rescue, så menigheten og arbeidet går hånd i hanske. Vi kom i snakk med mange ildsjeler denne dagen, og fyttikatta for noen varme, godhjerta, gjestfrie, inkluderende og hjelpsomme folk. Har ikke opplevd makan, noensinne. Mandag og tirsdag fikk vi være med å se hva VR (Vision Rescue) egentlig gjør. Vi visste egentlig ikke så mye mer enn at de kjører rundt med skolebusser og har undervisning for barna i slummen. Mandag fikk vi være med på nettopp en slik buss. En lærer, en sjåfør, en vakt, en hjelper, flere frivillige/ besøkende og en haug med mat var på plass i bussen da vi kjørte av gårde til den første slummen. Bussen parkerte i grøfta, og barna stømmet til med en gang. Alle kom med hver sin ståltallerken. Barna som fikk komme inn på bussen var mellom 6 og 13 år. Læreren plasserte strategisk guttene på den ene siden og jentene på den andre. Før undervisningen som denne dagen var på Hindi begynte, var det tid for litt sang, kroppslig bevegelse og en smule disiplinering. Læreren på denne bussen, Meena, er en dame som stråler hjertevarme for disse barna. Det var tydelig når hun underviste og irettesatt. Alt med godhet. Etter undervisningen, gikk barna ut av bussen og fikk hver sin store haug med mat på tallerken. De yngre barna samla seg på utsiden av bussen i lange rekker, mens de eldre var på “skolen”. Alle fikk mat. Vi var i 3 slummer denne dagen, og fikk se og lukte litt på den virkelige delen av Mumbai.

Neste dag fikk vi være med på legebussen. Her er en lege og 2 sykepleiere. Bussen kjører rundt til faste steder i forskjellige slumområder og gir gratis helsesjekk og medisin til folk som trenger det. Små operasjoner utføres også på denne bussen. Dette rørte virkelig hjertene våre. Foreldre kom med underernærte barn, skader, nyfødte… Alt mulig. Og personellet på bussen tok seg god tid. De lyttet, pratet, vise godhet og kjærlighet. Ha, tenk om legene hjemme hadde vært sånn mot sine pasienter. Tror det hadde vært mindre syke og feildiagnoserte folk om de hadde blitt lyttet til slik vi så her denne dagen i bussen. Bare en tanke. Vi har det godt i Norge altså, ikke misforstå. Det bare traff oss så enormt å se hva det gjør med folk når de blir møtt med godhet og plenty med tid.

Hver dag gir Vision Rescue mat til rundt 1200 barn, sender ut 4 skolebusser for å ruste barn til skolegang, sender ut lege buss og tannlege buss. De har også et dagsenter for barna til kvinnene som jobber i Red Light district. Og mye mer… Vi er overvelda over hvor stort dette var i forhold til forventningene våre. De gjør virkelig en forskjell i samfunnet her. Myndighetene har flere ganger prøvd å hjelpe folka i slummen. De har flytta alle bort for en liten periode, jevna slummen med jorda, og satt opp en blokk. Her har folk fått sin egen leilighet som de kan bo i. Men tingen er at de vet ikke hvordan de skal leve under slike forhold, så hele blokka er på rekordtid blitt til en slum blokk. Denne problematikken er noe VR skal ta tak i nå. De vil gi kunnskap og skills til de voksne slik at de har muligheten til å endre på livene sine. Nå snakker vi spennende tema! Har troen på denne organisasjonen altså. Vil du lese mer om de, gå inn på Vision Rescue.

New treasured friends

2 av de vi ble kjent med er Parrish (fra Australia) og Vincent (New York). Vincent har flytta til Mumbai på ubestemt tid for å jobbe med Vision Rescue, samt være pastor i menigheten. Han har noen drøye historier om å gå i tro, og å stole på at Gud har en plan og vet hva Han gjør. Makan til mann. Parrish er Vincents kompis fra Hillsong College som er på besøk. Kjernekar! Vi ble invitert på middag til disse godklumpene en kveld, sammen med enda flere nye folk. Hadde det fantatsisk morsomt. Spennende å være sammen med så mange folskjellige folk fra forskjellige deler av verden i et og samme rom.

Dette innlegget er litt preget av mye informasjon. Vi har opplevd ekstremt mye til nå. Begynner å bli litt vanskelig å fordøye. Når vi setter oss ned for å reflektere litt, får vi nesten ikke sagt noe. Om et par uker er vi i Thaniland. Tror det blir bra. Bare ligge i ro, bade, få ting litt på avstand, og så begynne å tygge litt på opplevelsene. 

Ellers har det i det siste vært litt ekstra utfordrende å være på tur. Mange grunner, men en av de er ønsket om å kunne være der for de vi bryr oss om hjemme. Store ting skjer i livet til venner og familie, og vi skulle så gjerne vært der og delt gleden og sorgen. Liv blir skapt og liv går tapt. Vit at vi er med dere i hjertet og tanker folkens <3 Dette, og tanken på våre kjære nieser og nevøer som vokser og utvikler seg hver dag er en hard nøtt å svelge. Men vi vet at vi vil gjennomføre turen for forholdet sin del og at vi ikke kommer til å angre på det, så det er bare å stå løpet ut.

Hot tips om du vil ha ekstra service på hotell: Lever klær til vask, og si du mangler en truse når vasken blir returnert. Fantastisk hva utfallet kan bli… 

Om noen få timer sitter vi på flyet opp til New Dehli. Klar for å erobre nytt land :)

Kampala i dag vs 2010

For meg (Annelin) var det rart å komme tilbake til Kampala og se hvor forandra alt var blitt. Bygninger har reist seg som ugress over alle delene av byen. Fine bygninger,  lekkre leilighetskompleks og ikke minst kjøpesentre. Skulle trodd byen hadde vunnet i lotto. Men så er det jo selvfølgelig i den andre enden av skalaen, fattigdom. Kanskje den største forandringen siden jeg var her sist er at forskjellene har blitt større? Uansett, denne plassen er hjemme for meg. Kjennes helt spesielt. Ser på turistene (hvitingene) som farter rundt omkring, og identifiserer meg ingenting med dem. Kjennes liksom som om jeg hører til. Og Jacob da, dere vil ikke tro hvordan han har sjarmert og underholdt mine bekjente her nede. Morsomt! Alle digger han. Sjef for meg, for det gjør jeg også. 

For dere som ikke vet, så var jeg i Uganda for 4 år siden og jobba som frivillig med grafisk design for markedsavdelingen i Watoto Childcare Ministries. Jeg var her i 5 mnd. og jobba lange dager. Noe turist ting fikk jeg gjort, men ikke mange. Så denne gang når Jacob og jeg kom til Kampala for å besøke i 2 uker fikk vi se og oppleve nye ting begge to. En av tingene jeg egentlig aldri gjorde var å besøke Baby Watoto skikkelig. Jeg var der på oppdrag, men aldri på omvisning. Baby Watoto holder til i hjerte av Kampala og er et barnehjem for de aller minste. Her kommer fortidlig fødte, forlatte, underernærte eller uønska babyer. De blir enten levert av politiet (typisk de barna som er funnet forlatt på søppelhaugen, eller verre) eller de kommer fra sykehuset (hvor mange mødre ikke vil ha barna). Hos Baby Watoto får de stell, medisinsk oppfølging og ikke minst kjærlighet. Går alt som det skal, blir de sendt videre til barnehjemmet i Suubi village hvor de blir tatt hånd om, og får vokse videre inn i en familie etter hvert. Desverre, mange ganger går det ikke bra også… Når vi gikk inn døra på babyhjemmet nappte Jacob meg i armen og spurte, var det en død baby? Ja, den lå i en åpen kiste like ved inngangsdøra. Så liten, så fredfull, nesten som en dukke. Dette ble et spesielt øyeblikk for oss. Denne spesifikke babyen hadde kommet inn til babyhjemmet bare noen dager i forveien, altfor sent, og var underernært til tusen. Han greide seg ikke. Kanskje han hadde levd om noen hadde fått fatt i han før? Nesten garantert. Systemet er ikke optimalt når det gjelder dette temaet akkurat. Men mye er bra! Uansett, Jacob og jeg fikk holdt og lekt litt med hver sin baby, og vi ble begge ganske undrende. Babyene vi holdt var blitt redda fra en mørk fremtid, de store tillitfulle øynene som smilte til oss viste at de hadde opplevd kjærlighet, og tanken på at disse skattene skulle få vokse opp i Watoto ble sterk for oss. Watotos visjon er rescue a child, raise a leader, rebuild a nation. Nettopp dette tenkte jeg på da jeg så inn i øynene til lille Rachel - "du kommer til å få gjøre store ting med livet ditt".

Baby Watoto - Bulrushes

Badetid

Da jeg bodde her, var det et spesielt øyeblikk hver dag som var bare mitt. Det var da jeg tok taxi på den måten som alle andre innfødte gjør: Stapp så mange mennesker du greier inn i en Toyota Hiace med skranglete seter. Sjelden har jeg kjent meg mer levende enn akkurat de øyeblikka der. Dette var det, etter Watoto, jeg gledet meg absolutt mest til å dele med Jacob. Finne frem på taxiparken med tuuusenvis av taxier, smyge seg mellom trafikken og smette inn i den taxien som skal der du vil… kjekt for meg, kjekt for oss!

On the BodaBoda

Cafeen hvor Ingebjørg og jeg har hatt mange drøser. Den beste sjokolade croissanten som finnes? NAM!

Uganda har levert, så til de grader. Jacob er nå nesten like glad i plassen som jeg er. Men han er hvertfall blitt glad i de jeg bryr meg om her nede, og har knyttet vennskap som vi håper kan opprettholdes videre. Allerede et døgn etter avreise savner vi litt...

Great pals

Vi vaska forresten biler her en dag, på skikkelig afrikavis. Hvorfor det, tenker kanskje du? Det får du vite etter hvert. Kan hende det til og med dukker opp en videosnutt.

I natt ankom vi Mumbai, India. Blodet bobler som bare juling, og vi er fulle av forventning.

Utsikten fra hotellrommet i Mumbai. Sump.

Kampala Watoto

Så fort bakken fikk tegning og vi fikk se det grønne landskapet fra flyet, fikk jeg klump i halsen. Fikk en skikkelig følelse av å komme hjem. Rart at det allerede er fire år siden jeg var her sist. Og denne gang får jeg gleden av å ha med Jacob, vise han alle stedene jeg liker, ta offentlig taxi (min favoritt- nå vår favoritt aktivitet), la han få treffe alle folka jeg er så glad i, vise frem kirka og ikke minst Watoto!

Endelig er begge 2 på plass i Matatuen

Kjærestepar, kjærestepar...

Solange har vært så raus at hun har gitt oss leiligheten sin i de ukene vi er her. Den er helt rå!! Dæsken for en luksus. Det er 3 toalett, sier litt. Uansett, vi bor enormt behagelig og har det fint her. Jacob er begeistra til tusen over Watoto. Han hadde ingen anelse om hvor stort arbeidet egentlig er, eller hvor bra det er. Det er én ting å høre at de tar seg av over 2500 barn, men en annen ting å se det i virkeligheten. De har fått en familie, et hus og bo i, søsken, mat, klær, utdanning, venner og tilgang til helsestasjon. En nytt liv, og en sikra fremtid. Det er svære greier!!

Verksted med sveising og tømmerarbeid

Jacob lika maskina han

Den nye kirka i Suubi - FANTASTISK

Verdens kuleste Derrick aka D-Rock

Fineste Solange 

Ettersom veska mi rakna, leverte vi den på Living Hope for reperasjon. Hva er det tenker sikkert du? Living Hope er en gjeng med kvinner som har Aids, er enker eller fraskilte. De får komme til Watoto, inn i Living Hope sitt program, får opptrening i å lage en masse forskjellige ting, noen får opptrening i å drive sin egen butikk, andre trenger kanskje terapi. De blir sett, elska, hjulpet med medisinering og avhengigheter, ja generellt bedre rusta til å gjøre om på livet. Living Hope har hjulpet ca 2500 kvinner, og dermed hjulpet rundt 16000 barn (deres barn) til et bedre liv. Når en ser inn i øynene på disse kvinnene som sitter med symaskinen eller lager smykker er det Levende Håp som skinner. Det er påtagelig, sterkt og godt.

Igjen, Jacob og jeg er over gjennomsnittet opptatt av landbruk, dyr og det som følger med. Og de siste årene har Watoto startet opp flere prosjekter innen denne kjekke sjangeren. De har en geitefarm med ca 260 geiter som produserer melk til babyene som blir tatt hånd om i Baby Watoto. Disse geitene har jo barn selv, så for å mate disse, har de kuer som sørger for melk til killingene. Kult! Elsker kreative løsninger som dette! Ellers har de også en kyllingfarm med over 8000 høner. De aler kyllingene til de er store nok til å legge egg, så er egg produksjonen i gang. Allerede (etter 3 ukers produksjon) produserer denne gården nok egg til å levere til alle landsbyene, og i tillegg ha mer til overs som de kan selge på markedet. Sjef :) På kyllingfarmen er det også produksjon av kyllingför og maismel til å lage grøt til babyene. Dette lages med mais fra en tredje gård. Vi er overvelda over hvor framtidsretta denne organisasjonen er! Altså, Jacob går jo nesten fra hengslene, men til og med jeg som kjenner til arbeidet rimelig godt eg imponert til tusen. På 4 år har alt skjedd virker det som. Ja, en siste ting om gård… Så på den tredje gården hvor dyrker mais og andre ting, slet de med at de hadde for store områder, men for lite vann til å vanne alt. Så da kom et klokt hode opp med ideén om å lage en demning. Vips, da hadde de nok vann til å holde gården gående og produktiv. Er ikke dette kult? Steike, vi er helt gira.

Ellers er det fantastisk å treffe venner som Solange, Christina, Derrick, Patric og flere, igjen! Vi blir inspirerte, og fulle av beundring over de livene som leves. Christina for eksempel jobber i Kenya med flyktninger i landene rundt Kenya. Her treffer hun all slags mennesker med forskjellige historier, gjør intervju og lytter. Resultatet av intervjuene avgjør om de får komme inn i USA eller ikke. Historiene hun fortalte var drøye, seriøst! Det var flere ganger jeg trodde jeg hørte haka treffe knærne mine. Ja, vi snakker skikkelig hakeslipp. Solange leder hele avdelingen for markedskommunikasjon i Watoto. Uten en god leder, og gode folk på denne avdelingen, hadde det ikke vært noe Watoto. Det hadde ikke vært faddere, det hadde ikke vært fullpakka kirker eller en skokk av frivillige folk som gir jernet hver dag. For ingen hadde visst om organisasjonen eller arbeidet. Hun er en fantastisk leder, og drømmer større drømmer enn jeg har hørt noen andre gjøre. Kjenner oss heldige som har sånne bekjentskap, eller enda bedre - sånne venner i livet vårt. Dette er virkelig et knippe folk som vet å utfordre omgivelsene sine.

Middag med Christina etter 4 år. Herlig, etterlengta gjensyn!

Helan og hallan

Skriver nok mer om Kampala i neste innlegg. Vi har noe spennende på gang her, som forhåpentlig vil engasjere våre bekjente i nærmeste framtid. Men det får vente litt til. Uansett,  tenkte jeg kunne smøre ut litt om kjærlighetslivet også. Nå er det gått en måned, vi er fortsatt gift (for deg som lurte), og vet at det skal vi alltid være. En ting som er litt rart er at vi er ekstremt mye enige om ting. Det meste faktisk. Hjemme er det motsatt, og vi hadde vel på et vis forventa at det skulle bli enda mer uenigheter på denne turen, men dette er helt spesielt. Og avslappende ikke minst. Vi merker at vi har mer og mer lyst å være sammen, dele alle øyeblikk, og har på en finurlig måte blitt mer oss, enn bare Annelin og Jacob. Så allerede nå, etter bare en måned, vil jeg si at turen er en braksuksess og kommer til å påvirke veien videre på mange måter.

Hvem får kort mon tro?

Jacob har introdusert meg for et nytt tidsfordriv: Krigsskip. Rart hvordan vi gjør nye ting når ikke telefonene og internett er like tilgjengelig :)