Howdy

Westerndrømmen i Montana

Endelig var det tid for å forlate storbyliv, mas og kjas. Vi fløy inn til en plass som heter Kalispell. Allerede når vi gikk på flyet i Seattle kunne vi merke at vi skulle til et sted med litt mindre befolkning. Alle på dette flyet så nemlig ut til å kjenne hverandre. Herlig! I Kalispell gjorde vi fint lite. Leide bil, glante på forskjellige attraksjoner, var på kino og snopte litt i den lokale westernbutikken.

Søndag morgen ble vi henta av en kjekk cowboy fra ranchen, Nathan. At det er normalen her å gå i skitne jeans, boots og cowboyhatt bare eeelsker vi! Uansett, ranchen vi skulle besøke heter McGinnis Meadows Cattle and Guest Ranch. Den ligger litt utenfor en pitteliten plass som heter Libby, og er på hele 304,000 mål. Sjuke arealer over flate marker, fjelltopper og elver. Vi 2 fikk vår egen hytte litt i utkanten. Her snakker vi laft, westernsjarm og helhjerta innredning med peis. Bare det å sitte på terassen her var verdt pengene fant vi ut.

Gate to heaven?

Ranta cabin

Happy clappy

Litt av et syn å våkne til... ah!

Det denne gården virkelig er kjent for er horsemanship. De praktiserer ridning etter Buck Brannaman, noe vi skulle få lære oss disse dagene vi skulle være her. Siden vi skulle være gjester når det fortsatt var vintersesong (halve prisen), greide noen å kommunisere til oss programmet som gjaldt sommerperioden. Vi forventa oss å ri ute, hjelpe til med kyrne fra hesteryggen, få ri turer alene når vi var trygge nok osv. Vinterprogrammet var derimot å ri inne i ridehallen 5 dager i strekk, og kun det! Jacob har ridd et par ganger i sitt liv, og imponerte stort denne uken. Han selv sier at høydepunktet med hest var når han ridde fra ene siden av hallen bort til meg, og stilte seg perfekt opp ved siden av meg og den hesten jeg satt på. Mitt favorittøyeblikk var nok da Jacob skulle ri øvelser foran alle oss andre, og han ene wrangleren vifta med et flagg. Hesten til Jacob satte i gallopp, og mens alle fikk et bekymra uttrykk i ansiktet, gliste Jacob større enn noen gang. Tøffing!

The real deal

Fornøyd med ein heidundrande avslutning på hesteryggen

Shane the boss vise sine skills

Jacobs øyne fra hesten Doc

Stephen, Riley, Suzane and Alan

Nancy and Toni

Sheryle

For min del som har ridd engelsk still i 18 år, var denne nye måten å ri på en utfordring. Alt er motsatt av hva jeg har innebygn i kroppen av ridevaner. Annelin, få de beina av hesten, ikke bruk hælene, løft hendene, spre de langt ut, ikke klapp hesten på halsen. Etter 2 hele dager med konstant kritikk på dette feltet som jeg trodde jeg var ganske god på, satt jeg utenfor hytta vår og hikstgråt. Det ble vendepunktet for gårdsoppholdet. Vi ridde halve neste dag også, noe som merkelig nok ble en suksess. Men etter dette ble det ikke mer ridning på oss. Resten av oppholdet var vi med cowboyen Nathan. Vi fiksa gjerder, mata kveg og hester og gjorde klar til sommersesongen med nytt kveg og mer aktivitet. Etter nesten 3 måneder på ferie, var det en fest for oss å få være med å jobbe litt på gården. De ansatte var veldig behjelpelige når vi gav beskjed om at vi ville se litt mer enn ridehallen. Vi fikk blandt annet flyte ned Kootenai River og besøke ei sær dame som adopterte ulver som trengte et nytt hjem. På kveldene kokkelerte Jacob på kjøkkenet. Alle gjestene fikk forsyne seg fritt i kjøleskapet og lage kvelds, noe som gjorde det deilig hjemmekoselig. Alt i alt, opplevelsen av å besøke ranchen ble uforglemmelig på alle vis. Og jeg tar med meg noe horsemanship hjem, sammen med noen nye tanker om hvordan et dyr skal behandles.

Kjekkas!

Solid hjørnepåle

Lastebilen som kom med 100 nye kyr

Foretid

Fikse litt her og fikse litt der

Jacob is in over his boots

Everything is bigger in the States

This brilliant funny dude, Nathan

Nå er vi vel tilbake i Kalispell. I går var vi på rodeo. Det var morsomt!! Publikum var fullt av øldrikkende rednecker og cowboyberter med perfekt krøllete hår og glitterbelte. Selve eventen bestod av rodeo på okse, hest, kappløp på hest, team konkurranse i lasso og mye annet festlig. Dette anbefales virkelig om du tilfeldigvis skulle havne ut på landsbygda i USA.

These babies are coming home with us!

I morgen tidlig venter nok en dryg togtur som vi håper blir en bedre opplevelse enn den vi hadde i Kenya. Ønsker dere hjemme en god uke. Vi har dere i bakhode skal dere vite :)

California, hasj, hippie og kjendisliv

USA er foreløpig siste land på lista før hjemreisen. Vi fløy fra inn til Los Angeles fra Thailand. Her var første mål å få orden på helsa. Begge hadde i lengre tid slitt med magetrøbbel, men den siste tiden hadde jeg (Annelin) blitt mye verre. Vi bestemte oss for å kjøre all in for å finne ut hva som var galt, men denne reisen viste seg å være alt annet enn lett. Kort oppsummert, å bruke utenlandsk forsikring i USA er vanskelig! Men alt i alt, jeg fikk en hestekur av en antibiotica og er foreløpig blitt fantastisk god, noe vi er veldig takknemlige for! Prosessen med forsikringsseslakpet var så på trynet, at det orker jeg beint fram ikke gå inn på en gang. Takk og lov for at medisinene funka!

Dag 2 når vi spiste frokost traff vi på en god mann med navn Jesus. Han gav oss mer tro på at ting skulle ordne seg! Vil du høre hele historien, er det bare å spørr :)

Vår venn Jesus

Ja, Los Angeles… Hva kjennetegner denne byen? Maaaasse mennesker over alt, flotte biler, palmer, fancy solbriller og dyre vesker, kjendiser, status, nydelige strender, promenade, fri flyt av “medisinsk” mariuana, hippier og gangstere. I løpet av den uka vi var der bodde vi litt rundt forbi. Favoritten var nok en liten hybel midt på Venice Beach stranda. Her kunne vi lage vår egen frokost og være tett på alt som skjedde utenfor. Denne delen av byen minte litt om Christiania i København. Lukta av hasj og hippier som solgte all slags duppedingser var over alt. Det kokte av folk, og når de omsider tok kveld, fyltes plenene opp med uteliggere. Kanskje grunnen til at vi likte oss så godt her var akkurat det at vi var så tett på virkeligheten. Siste dagen leide vi sykler og sykla opp til Santa Monica. Her stoppte vi på piren for å kjøpe is. I køen foran oss står en mann og sønnen hans. De står og tuller med hverandre og venter på is, akkurat som oss. Plutselig ser vi hvem det er. Orlando Bloom. Vi smiler og hilser, han smiler tilbake, og det var det. Kjekt å se at de store kjendisene kan ha en viss grad av et normalt liv. Vi la ut en film fra når vi sykla. Denne ler spesielt jeg meg i hel av. Litt vanskelig å forklare, men vi er blitt så sammensveiste etter hvert og humoren har blitt særere enn noen gang. Meget diggbart!

Utsikt fra hybelen. Kommer ikke nærmere stranda enn dette :)

Etter noen herlige dager på stranda flytta vi opp i Hollywood. Her bodde vi bokstavelig talt på Walk of Fame. På dette tidspunkte holdt vi forstsatt på å kjempe med forsikringsselskapet og sykehus så det gikk mye tid til dette. 4 høydepunkt: Så Need for Speed på kino i Hollywood. Gikk trimmetur i Hollywoods gater opp til Hollywood skiltet, hvor til våre overraskelse alle vi møtte på hilste. Besøkte menigheten Angelus Temple, en fantastisk sterk opplevelse. Her går alt fra uteliggere til kjendiser. Og sist men ikke minst fikk vi være med på en omvisning på Dream Center.

Dream Center slo oss nesten i bakken. Som navnet forklarer ganske godt handler arbeidet her om å gi folk drømmene tilbake. Folk som sliter med rus, prostitusjon, enslige mødre med dårlig økonomi, barn som vokser ut av fostersystemet og ikke vet hva de skal gjøre med livet. Her kan de komme, få bo gratis, i et år, to, lengre om nødvendig. De får utdannelse, helsehjelp, vennskap, bli kjent med Gud, får en ny start rett og slett. I dag bor det 600 mennesker på dette senteret. Utroligst av alt er at hele senteret er drevet privat av frivillige og får ingen støtte av myndighetene. En funfact vi fikk vite av guiden vår, var at rehabiliteringssenter i USA har en suksessrate på usle 3%, mens dette senteret i seg selv har en rate på 22%.  Det sier jo litt. Les mer om dette fantastiske arbeidet på nettsidene deres: http://www.dreamcenter.org/

Siste dag i L.A besøkte vi Sjømannskirken. Her fikk vi vaffler med jordbærsyltetøy og nytrakta kaffe. NAM!!! Lenge satt vi å prata med sjømannspresten Line. Hun delte en meget inspirerende og utfordrende livshistorie som gjorde sterkt inntrykk på oss. Seriøst, det er sjømannskirker over alt, så til deg som reiser over lengre tid, finn en nær deg. Dette var en opplevelse!! Toppen av kaka var å få kjøpt med seg kaviar og grovbrød.

Las Vegas er en sprø by! SPRØ! Vi bodde på et hotell Downtown, altså i motsatt ende av byen i forholdt til de kjente hotellene. Downtown er det opprinnelige Vegas. Hotellet var gammelt og hadde tydeligvis ikke tatt med luftrenseanlegget da de renoverte. En kjapp tur gjennom casinoet for å komme til rommet, og vi stinka røyk. Bedre ble det ikke da vi kom inn på rommet vårt heller. Her var det lov å røyke inne på rommene, så yess. Akkurat som når du sitter på do og gjør ditt, går det kort tid før du selv ikke enser lukta i rommet, sant. Vi er glad for at vi er lagde sånn. Så etter 5 min på dette hotellrommet var vi liksom vandt med det. Hehe. Ut vinduet kunne vi se rett inn i Freemont street. Den kjente gata med bua lystak. Uansett, vi er ikke fan av denne byen. Er det noe vi skal si vi liker så er det utformingen av hotellene og evnen til å skape et så særegent utrykk/univers. Det andre, gambling, nakne damer, nakne menn, festingen, de triste ansiktene dagen derpå…liker ikke!!

Som sikkert alle vet, er Jacob bilGAL! I denne ellers bedretne byen, ligger banen hvor barndomsdrømmen hans skulle bli oppfylt. Exotics Racing tilbyr for en feit pengesum entusiaster til å komme å få kjøre sine villeste drømmebilder med instruktør på siden på bane. Jacob skulle ha en pakke hvor han kjørte 6 av de råeste bilene i verden. Sitat Jacob: “Den følelsen når du kjører en bil til 5 millioner, tømmer giret og passerer 200 km/t, kommer inn i en sving og det kviner i alle hjula og instruktøren sier FLAT PEDAL!. Ubeskrivelig!”. For meg, kånooo, så var det fantastisk gøy å se hvor gira Jacob var. Hver gang han kom ut av bilen etter å ha vært på banen, ble smilet bare større og større. Jeg kjørte ikke selv, men fikk sitte på med en råtass av en sjåfør i en vill Corvette. For å forklare litt… Alle bilene stod parkert i et telt ved siden av banen. Når vi kjørte ut av dette teltet med Corvetten, la han den brei før vi var helt ute av teltet. Helt sykt, vilt KJEKT! Drømmedag :)

Siste dag i Vegas leide vi bil å la ut på roadtrip. Vi besøkte parken Zion National Park. For deg som aldri har kjørt bil i USA, gjør det! Det er en opplevelse. De drøye slettene, variasjonen i landskapet,  fjellene og formene i ørkenen, fargene, alt. Minne for livet.

I går ankom vi Montana, Kalispell. Her skal vi være til søndag. Da blir vi hentet og fraktet til en Ranch. Her skal nye drømmer bli oppfylt. Bring it on!