Happel & Trille på tur: Kjærester på tur

Klokken er 15 på ettermiddagen. Jeg sitter i sengen på gjestehuset for å skrive litt. Jacob kviler ved siden av meg. Tenker litt på noe vi hørte fra flere hold før vi reiste: "Oi, skal dere på tur bare dere 2? LYKKE TIL. Håper det ikke ender med skilsmisse". Vi ble litt forbausa over disse innspillene, men skjønner det på en måte også. For oss er det å bygge forholdet og vennskapet enda sterkere, hovedgrunnen til at vi reiser. Merker allerede nå etter så kort tid at ting har blitt mer avslappa på nye områder. Vi såver sammen, spiser sammen, ler sammen, er leie sammen, har løs mage sammen, går turer sammen og er stille sammen. Det er liksom bare oss 2 nå, og det kjennes (foreløpig) fantastisk! Såklart, det kommer utfordringer, humper i veien som vi må håndtere og komme oss over. Har allerede vært over en del humper, og vi er galfokuserte på at hver ting som kommer opp skal tas med rota og bli fort ferdig.

I dag gikk vi tur i området her rundt Haydom. På røde støvete veier, med frodig landskap, løpende barn som roper Mzungu (hviting) og liv som blir levd i afrikansk tempo. Å bare gå, suge inn inntrykk, være sammen, være i øyeblikket - det er noe vi har funnet ut vi liker begge 2. Har fundert mye på livet som leves her. Det er fattig! Folk bor i skur, jordhytter, har fillete klær. Barna smiler store smil, de voksne smiler sjeldnere. Mener de selv at de har gode liv? Vikrer sånn. Kanskje fordi de ikke hvet om annet? Uansett, finner det stadig fasinerende å se gleden i øynene på dem. De har ingenting, vi har alt. Hvem smiler mest? Gjett!

Her forleden når vi fikk omvisning på sykehuset gjorde jeg meg også opp noen tanker. Vi var på fødeavdelingen, og fikk treffe flere mødre med helt ferske nydelige babyer i hendene. De virka ikke glade. Når vi gratulerte nikka de bare forsiktig. Prata med noen av studentene om dette. De hadde tenkt på det samme. Hjemme feirer vi et nytt liv med glede, tårer, gaver og masse besøk. Her får de ikke smertestillende, de får ikke lage lyd når de føder og de smiler såvidt når de får sitt nyfødte barn i hendene. Et nytt liv er jo et mirakel, tenker jeg. Kanskje er det vanskeligheten med å fø disse barna og fattigdom som stjeler akkurat denne gleden fra dem? Jeg får lyst til å ta hvert eneste barn i armene og si at de er fantastisk skapt og ikke et uhell… Døde forresten 2 prematur babyer natt til i går. Hun ene studenten fortalte med tårer i øynene om hva som hadde skjedd i løpet av nattskiftet. Erfaringene herfra virker til å sette store spor i sykepleierhjertene.

Over på noe lettere! I går var vi med Bariki som viste oss rundt på farmen. Gården er 2300 acres (?), dyrker mais, bønner, hvete og sysselsetter en hel haug med folk fra bushen. Så og si alt utstyr som er i bruk kommer fra Ingar Kvia som har et brennende hjerte for Haydom. Jeg spurte Bariki om han trode de kunne drifte den store gården uten hjelpen fra Ingar og han svarte momentant "det ville nok ikke gått". Gården og alle maskinene er en god inntekt for sykehuset. Det er motiverende å se hvor mye engasjementet fra én mann kan utrette. Motiverer oss hemningsløst til å gjøre det hjertene våre banker ekstra for.