New Delhi

Vi kom kjørende inn til byen i taxi fra flyplassen. Dehlis gater var fylt av andre ting og aktiviteter enn vi hadde sett i Mumbai. Her var det sykkeltaxi, gamle biler, menn med slitne kjerrer med noe oppå, fortau og midtrabatter fulle av uteliggere. Og til vår store overraskelse - det var KALDT! Gatene, bygningene og folka var skitne. De klare fargene som prega det India vi opplevde i Mumbai, var plutselig i denne byen helt utvanna og grå. I mørket kjørte vi inn en smal, travel gate. Hver ledige veggplass var fylt av neonskilt, kjøretøy tuta vilt og folk snirkla seg inn i mellom alt. Midt i denne gata lå hotellet vårt. Hotellet ble anbefalt i en artikkel på VG. Vi hadde booka suitten, som kosta slikk og ingenting. Dette var dog ingen suite, men hotellet var ok. Senga var god, dusjen kald og rommet lukta fersk røyk hver gang det ble vaska. Her hadde vi booka 5 netter. Phu. Ok, det var bare å innstille seg på at dette skulle bli bra.

Neste dag handla mest om orientering i byen og få fatt i nytt snytepapir. Om det var pga. aircondition eller klimaskifte vet vi ikke,  men kraftig forkjølte var vi hvertfall. På ettermiddagen når vi lå i senga og diskuterte hva vi skulle bruke disse dagene i Delhi på (2 uker, som var altfor mange dager), fant vi fort ut at vi bare kunne starte prosessen med å få endra flybillettene slik at oppholdet ikke ble så lenge. 

Pastor Biju i Mumbai hadde tipsa oss om en kirke i New Delhi og gitt oss kontaktinfo til pastoren der. Når søndagen kom, møtte vi selvsagt opp for å se hva dette var for noe. Kort fortalt, vi møtte pastor Marlo som umiddelbart inviterte oss til å finne på noe neste dag, en jente fra Sveits og en fra California. Ila en kort samtale med jenta fra Sveits, stod jeg med tårer i øynene. Her var det krutt i lufta. Når vi kjørte der ifra, var motivasjonen og humøret vårt noe helt annet. Neste dag skulle vi treffe pastoren og kona og jentene vi prata med. Denne kirka driver et lignende arbeid som Vision Rescue. Oganisasjonen heter Tejas Asia. Hovedforskjellen er at de har permanente lokasjoner for skoler og mat. Vi fikk besøke 2 av deres totalt 6 lokasjoner. Første stopp var en skole i en slum et stykke utenfor byen. Her var det sikkert 10 forskjellige rom, fulle av høylydte smilende barn. De kaller dette for en forberedende skole. Dvs. barna får komme her og lære seg det grunnleggende en trenger å vite for å gå på skolen. F.eks. en må vaske seg innimellom, takke for maten, si hei, si takk, sitte i ro på stolen i klasserommet, se frem, høre etter hva læreren sier. Et av de første romma vi kom inn i hadde ferske barn. Disse hadde tydeligvis ikke vært her så lenge. Støynivået og bevegelsen var ekstrem. Men des lengre inn i gangen vi kom, des mer strukturert ble det. Etter noen timer var det tid for mat, og alle barna satt på rekke i gangen. Vi fikk være med og servere. “Thank you madame”, sagt med store nydelige øyne. Ah, blikk som gleder hjertet!

Pastor Marlo

En av karene fra senteret tok oss med på en spasertur i slummen utenfor skolen. Dette ble sterkt for oss. Her var vi plutselig midt i det ekte livet, den virkelige hverdagen til alle disse menneskene. Det er liksom en ting å sitte inni en bil å vinke til smilende barn som løper ved siden av, men å gå der kjentes anderledes. Vi gikk sammen med en fra skolen, og det var nok kanskje derfor at vi ble tatt imot som venner, ikke som turister. Menneskene her har bokstavligtalt ingenting, men de har hverandre, de har samfunnet og de har Hope Center (skolen, hvor barna kan få komme å bli sett og få mat) som nabo. Setter en opp disse mot de på gata inni byen, er det ikke de i slummen som  har verst livskvalitet. Virker hvertfall ikke sånn. Dette ble en kjempe opplevelse for Jacob og meg. Det å få gå tilbake til skolen, balanserende på kanter rundt kloakken, med en jente i hver hånd… ubeskrivelig. Bror Bjørnar pleier å si “De e godt å kjenna ein leve”. Kommer ikke på en bedre måte å beskrive dette på. Vi kjente vi var i live, at vi var der vi var akkurat da.

Fikk æren av å komme inn i hjemmet til disse fine

Absolutt skjønnhet

Neste stopp var et dagsenter i gamlebyen. Her hadde faktisk myndighetene gitt Tejas Asia gratis tilgang til et skur på dagtid. Dette skuret blir på nattestid brukt som sovesal for omtrent 40 kvinner, og deres mange barn. På dagtid løper disse barna rundt i gatene uten mål og mening mens mødrene jobber. De er gjerne sultne, har vondt i kroppen eller i sinnet, og sniffer bensin eller andre stoffer for å overdøyve disse smertene. Tejas Asia oppdaget denne problematikken, og gikk for en måneds tid siden i gang med å samle disse barna i skuret på dagtid også. Her får de oppmerksomhet, mat, synge, danse, lære og være sammen. De blir sett! Kjenner oss enormt heldige som fikk komme hit å besøke disse prosjektene og møte alle de utrolige folka.

Until next time. Pastor Marlo and Cheril. God bless you!

Dagen før avreise til Thailand fikk vi gleden av å reise til Taj Mahal sammen med 2 av våre nye venner fra den store verden. Christa (fra Sveits) og Kay (California), 2 utenom det vanlige jenter med guts og hjerter som sprenger grenser. Allerede ved avreise var det opplagt at dette kom til å bli en spesiell dag. Kay er en frittalende sprø jente med masse humor, og en dårlig skjult sårbar side. Hun oser liv og lyst, og er akkurat dette - en lyst å være rundt. Christa er ærlig, vis, moden, rett på sak, gjennomskuende og ikke minst god. Hjertet ligger utpå, og viser tydelig i øyenkroken. 4 mennesker som ikke kjenner hverandre, blir fort kjent når en sitter i samme bil i 6 timer. Alle har hver sin historie, hver sine meninger og hver sin måte å vær på. Vi ville ikke vært foruten et sekund, og er blitt glad i disse jentene allerede. Syns vi bare fikk dele 2 dager sammen. Kanskje vi sees igjen. Det er enormt spennende å knytte nye kontakter på kryss og tvers av verden. En dag treffes vi plutselig igjen, og hvem vet hva det blir av akkurat den relasjonen. Kay er selv på en lang reise over flere måneder hvor hun besøker utallige land. Hun skrev på bloggen sin at det hun gjør på turen er å gjøre det slutt med en hau med mennesker. Hun er på et sted akkurat lenge nok til å bli glad i stedet og menneskene, så reiser hun videre. Vi kjenner oss litt igjen i dette. Men som hun så godt sa det - I just gotta keep loving.

Annelin, Christa and Kay

Kay being Kay! Love your korkyness

Kays fingers and us in front of Taj Mahal

Nåtid… Sitter på senga med skitne tær, vinglass i hånda og skriver blogg. Klokka er midnatt første dag i Phuket, Thailand. Vi skal være her hvertfall en uke. Mer vet vi per i dag ikke. Det er litt deilig. Til nå har vi opplevd så mye, er så proppa med inntrykk, så tanken på å bare ligge strekk ut på stranda i en uke for å rydde i tankene kjennes helt rett.

Hilde, tok deg på ordet. Bor nå ved Patong Beach. Virker som dette er en galkjekk plass. Thanks :)

Nyt snøklokkene! Våren i Norge er spesiell, vet du det?