Kampala i dag vs 2010

For meg (Annelin) var det rart å komme tilbake til Kampala og se hvor forandra alt var blitt. Bygninger har reist seg som ugress over alle delene av byen. Fine bygninger,  lekkre leilighetskompleks og ikke minst kjøpesentre. Skulle trodd byen hadde vunnet i lotto. Men så er det jo selvfølgelig i den andre enden av skalaen, fattigdom. Kanskje den største forandringen siden jeg var her sist er at forskjellene har blitt større? Uansett, denne plassen er hjemme for meg. Kjennes helt spesielt. Ser på turistene (hvitingene) som farter rundt omkring, og identifiserer meg ingenting med dem. Kjennes liksom som om jeg hører til. Og Jacob da, dere vil ikke tro hvordan han har sjarmert og underholdt mine bekjente her nede. Morsomt! Alle digger han. Sjef for meg, for det gjør jeg også. 

For dere som ikke vet, så var jeg i Uganda for 4 år siden og jobba som frivillig med grafisk design for markedsavdelingen i Watoto Childcare Ministries. Jeg var her i 5 mnd. og jobba lange dager. Noe turist ting fikk jeg gjort, men ikke mange. Så denne gang når Jacob og jeg kom til Kampala for å besøke i 2 uker fikk vi se og oppleve nye ting begge to. En av tingene jeg egentlig aldri gjorde var å besøke Baby Watoto skikkelig. Jeg var der på oppdrag, men aldri på omvisning. Baby Watoto holder til i hjerte av Kampala og er et barnehjem for de aller minste. Her kommer fortidlig fødte, forlatte, underernærte eller uønska babyer. De blir enten levert av politiet (typisk de barna som er funnet forlatt på søppelhaugen, eller verre) eller de kommer fra sykehuset (hvor mange mødre ikke vil ha barna). Hos Baby Watoto får de stell, medisinsk oppfølging og ikke minst kjærlighet. Går alt som det skal, blir de sendt videre til barnehjemmet i Suubi village hvor de blir tatt hånd om, og får vokse videre inn i en familie etter hvert. Desverre, mange ganger går det ikke bra også… Når vi gikk inn døra på babyhjemmet nappte Jacob meg i armen og spurte, var det en død baby? Ja, den lå i en åpen kiste like ved inngangsdøra. Så liten, så fredfull, nesten som en dukke. Dette ble et spesielt øyeblikk for oss. Denne spesifikke babyen hadde kommet inn til babyhjemmet bare noen dager i forveien, altfor sent, og var underernært til tusen. Han greide seg ikke. Kanskje han hadde levd om noen hadde fått fatt i han før? Nesten garantert. Systemet er ikke optimalt når det gjelder dette temaet akkurat. Men mye er bra! Uansett, Jacob og jeg fikk holdt og lekt litt med hver sin baby, og vi ble begge ganske undrende. Babyene vi holdt var blitt redda fra en mørk fremtid, de store tillitfulle øynene som smilte til oss viste at de hadde opplevd kjærlighet, og tanken på at disse skattene skulle få vokse opp i Watoto ble sterk for oss. Watotos visjon er rescue a child, raise a leader, rebuild a nation. Nettopp dette tenkte jeg på da jeg så inn i øynene til lille Rachel - "du kommer til å få gjøre store ting med livet ditt".

Baby Watoto - Bulrushes

Badetid

Da jeg bodde her, var det et spesielt øyeblikk hver dag som var bare mitt. Det var da jeg tok taxi på den måten som alle andre innfødte gjør: Stapp så mange mennesker du greier inn i en Toyota Hiace med skranglete seter. Sjelden har jeg kjent meg mer levende enn akkurat de øyeblikka der. Dette var det, etter Watoto, jeg gledet meg absolutt mest til å dele med Jacob. Finne frem på taxiparken med tuuusenvis av taxier, smyge seg mellom trafikken og smette inn i den taxien som skal der du vil… kjekt for meg, kjekt for oss!

On the BodaBoda

Cafeen hvor Ingebjørg og jeg har hatt mange drøser. Den beste sjokolade croissanten som finnes? NAM!

Uganda har levert, så til de grader. Jacob er nå nesten like glad i plassen som jeg er. Men han er hvertfall blitt glad i de jeg bryr meg om her nede, og har knyttet vennskap som vi håper kan opprettholdes videre. Allerede et døgn etter avreise savner vi litt...

Great pals

Vi vaska forresten biler her en dag, på skikkelig afrikavis. Hvorfor det, tenker kanskje du? Det får du vite etter hvert. Kan hende det til og med dukker opp en videosnutt.

I natt ankom vi Mumbai, India. Blodet bobler som bare juling, og vi er fulle av forventning.

Utsikten fra hotellrommet i Mumbai. Sump.

Kampala Watoto

Så fort bakken fikk tegning og vi fikk se det grønne landskapet fra flyet, fikk jeg klump i halsen. Fikk en skikkelig følelse av å komme hjem. Rart at det allerede er fire år siden jeg var her sist. Og denne gang får jeg gleden av å ha med Jacob, vise han alle stedene jeg liker, ta offentlig taxi (min favoritt- nå vår favoritt aktivitet), la han få treffe alle folka jeg er så glad i, vise frem kirka og ikke minst Watoto!

Endelig er begge 2 på plass i Matatuen

Kjærestepar, kjærestepar...

Solange har vært så raus at hun har gitt oss leiligheten sin i de ukene vi er her. Den er helt rå!! Dæsken for en luksus. Det er 3 toalett, sier litt. Uansett, vi bor enormt behagelig og har det fint her. Jacob er begeistra til tusen over Watoto. Han hadde ingen anelse om hvor stort arbeidet egentlig er, eller hvor bra det er. Det er én ting å høre at de tar seg av over 2500 barn, men en annen ting å se det i virkeligheten. De har fått en familie, et hus og bo i, søsken, mat, klær, utdanning, venner og tilgang til helsestasjon. En nytt liv, og en sikra fremtid. Det er svære greier!!

Verksted med sveising og tømmerarbeid

Jacob lika maskina han

Den nye kirka i Suubi - FANTASTISK

Verdens kuleste Derrick aka D-Rock

Fineste Solange 

Ettersom veska mi rakna, leverte vi den på Living Hope for reperasjon. Hva er det tenker sikkert du? Living Hope er en gjeng med kvinner som har Aids, er enker eller fraskilte. De får komme til Watoto, inn i Living Hope sitt program, får opptrening i å lage en masse forskjellige ting, noen får opptrening i å drive sin egen butikk, andre trenger kanskje terapi. De blir sett, elska, hjulpet med medisinering og avhengigheter, ja generellt bedre rusta til å gjøre om på livet. Living Hope har hjulpet ca 2500 kvinner, og dermed hjulpet rundt 16000 barn (deres barn) til et bedre liv. Når en ser inn i øynene på disse kvinnene som sitter med symaskinen eller lager smykker er det Levende Håp som skinner. Det er påtagelig, sterkt og godt.

Igjen, Jacob og jeg er over gjennomsnittet opptatt av landbruk, dyr og det som følger med. Og de siste årene har Watoto startet opp flere prosjekter innen denne kjekke sjangeren. De har en geitefarm med ca 260 geiter som produserer melk til babyene som blir tatt hånd om i Baby Watoto. Disse geitene har jo barn selv, så for å mate disse, har de kuer som sørger for melk til killingene. Kult! Elsker kreative løsninger som dette! Ellers har de også en kyllingfarm med over 8000 høner. De aler kyllingene til de er store nok til å legge egg, så er egg produksjonen i gang. Allerede (etter 3 ukers produksjon) produserer denne gården nok egg til å levere til alle landsbyene, og i tillegg ha mer til overs som de kan selge på markedet. Sjef :) På kyllingfarmen er det også produksjon av kyllingför og maismel til å lage grøt til babyene. Dette lages med mais fra en tredje gård. Vi er overvelda over hvor framtidsretta denne organisasjonen er! Altså, Jacob går jo nesten fra hengslene, men til og med jeg som kjenner til arbeidet rimelig godt eg imponert til tusen. På 4 år har alt skjedd virker det som. Ja, en siste ting om gård… Så på den tredje gården hvor dyrker mais og andre ting, slet de med at de hadde for store områder, men for lite vann til å vanne alt. Så da kom et klokt hode opp med ideén om å lage en demning. Vips, da hadde de nok vann til å holde gården gående og produktiv. Er ikke dette kult? Steike, vi er helt gira.

Ellers er det fantastisk å treffe venner som Solange, Christina, Derrick, Patric og flere, igjen! Vi blir inspirerte, og fulle av beundring over de livene som leves. Christina for eksempel jobber i Kenya med flyktninger i landene rundt Kenya. Her treffer hun all slags mennesker med forskjellige historier, gjør intervju og lytter. Resultatet av intervjuene avgjør om de får komme inn i USA eller ikke. Historiene hun fortalte var drøye, seriøst! Det var flere ganger jeg trodde jeg hørte haka treffe knærne mine. Ja, vi snakker skikkelig hakeslipp. Solange leder hele avdelingen for markedskommunikasjon i Watoto. Uten en god leder, og gode folk på denne avdelingen, hadde det ikke vært noe Watoto. Det hadde ikke vært faddere, det hadde ikke vært fullpakka kirker eller en skokk av frivillige folk som gir jernet hver dag. For ingen hadde visst om organisasjonen eller arbeidet. Hun er en fantastisk leder, og drømmer større drømmer enn jeg har hørt noen andre gjøre. Kjenner oss heldige som har sånne bekjentskap, eller enda bedre - sånne venner i livet vårt. Dette er virkelig et knippe folk som vet å utfordre omgivelsene sine.

Middag med Christina etter 4 år. Herlig, etterlengta gjensyn!

Helan og hallan

Skriver nok mer om Kampala i neste innlegg. Vi har noe spennende på gang her, som forhåpentlig vil engasjere våre bekjente i nærmeste framtid. Men det får vente litt til. Uansett,  tenkte jeg kunne smøre ut litt om kjærlighetslivet også. Nå er det gått en måned, vi er fortsatt gift (for deg som lurte), og vet at det skal vi alltid være. En ting som er litt rart er at vi er ekstremt mye enige om ting. Det meste faktisk. Hjemme er det motsatt, og vi hadde vel på et vis forventa at det skulle bli enda mer uenigheter på denne turen, men dette er helt spesielt. Og avslappende ikke minst. Vi merker at vi har mer og mer lyst å være sammen, dele alle øyeblikk, og har på en finurlig måte blitt mer oss, enn bare Annelin og Jacob. Så allerede nå, etter bare en måned, vil jeg si at turen er en braksuksess og kommer til å påvirke veien videre på mange måter.

Hvem får kort mon tro?

Jacob har introdusert meg for et nytt tidsfordriv: Krigsskip. Rart hvordan vi gjør nye ting når ikke telefonene og internett er like tilgjengelig :)

Togtur, kosegutt og sølvtopper

Før turen lagde vi et grovbudsjett. Gjennomsnitt for overnatting per natt satt vi til 400kr. Derfor har vi valgt, og kommer til å velge litt primitive løsninger. En av disse var hotellet vi overnatta på i Nairobi. Paris Hotel, midt i downtown Nairobi. Etter våre opplevelser, Nairobis ghetto. Vi kom på ettermiddagen, slappte av litt på rommet og "spiste" middag i restauranten (venta i 1,5 time på maten, for så å kjenne kloakklukten og gå fra bordet). Siden magen fortsatt var tom gikk jacob ut for å kjøpe litt mat. Han skulle bare gå i sjappa rett ved siden av, så jeg venta han tilbake innen 5 min. Det gikk 30 min før han endelig kom inn igjen. På den tida hadde jeg rukket å få skikkelig panikk. Vil ikke ramse opp alle tankene jeg haddde… Ikke gøy! Vi lærer liksom små ting hver dag om hvordan vi må være for å ha det greit sammen. Neste gang kommer jacob opp å sier han må gå litt lengre. Hehe. Drama.no

Vi ble tipsa om en togtur fra Nairobi til Mombasa. Denne turen går om natta og kjører gjennom flere nasjonalparker. Første klasse på toget er en enkel kupé med 2 køyer, en liten vask og skap. Dette til bare noen få hundrelapper. Vi sjekka inn på toget kl 18. Orienterte oss litt på rommet før middagen ble servert i restaurantvogna. Toget begynte å rulle i 21 tiden. Antatt ankomst Mombasa var kl 10 neste morgen. Hørtes behagelig ut! Før vi tok kveld ble vi informert om når det var frokost, og at vi måtte lukke vinduet når vi skulle sove. Vi glemte visst det siste. Hadde bare myggnettingen oppe (som hadde en lås på hver side for å holdes på plass) men vinduet var åpent.

Kanskje vi hadde sovet et par timer. Jeg var hvertfall godt i ørska. Jeg hadde den øverste køya, og hadde lagt meg med hode i enden med vinduet. Plutselig, ikke helt våken, ikke helt i søvn, registrerer jeg en hånd som strekker seg inn vinduet. Den holder en liten lykt og smyger seg rundt for å se hva som er i rommet. Jeg roper - Jaaacooob!!! JAAACOB! Hånda trekker seg tilbake opp på taket. Jacob hopper opp. Vi ser at myggnettingen på et snodig vis er gått ut av lås og vinduet er helt åpent. Den lille sekken med alle verdisakene stod rett under vinduet ved siden av den store sekken til Jacob. Sakki, her hadde vi griiiiseflaks,  englevakt eller noe av den gode sorten hvertfall! Det var ikke akkurat lett å legge seg til å sove etter dette. Det gjorde det heller ikke lettere da jeg (dere som kjenner meg, vet hvordan jeg reagerer på slikt) oppdagte kakelakker på rommet. En av disse i SENGA MI! Ørk, det vrenger seg i kroppen min når jeg bare tenker på det nå.

Når lyset av en ny dag endelig kom inn vinduet, stod vi opp og var tidlig klar til frokost. Vi fikk høre at flere hadde blitt frastjålet ting den natta. En amrikaner hadde mistet pass, penger - alt! Fytti, vi var heldige!! Takk og lov! Uansett, vi var med godt mot. Toget skulle være i Mombasa om bare 2-3 timer. Timene gikk, og toget tok atter en gang pauser som varte mer enn 30 min. Hver gang toget stoppte ble alle rom som et drivhus. Ingen gjennomtrekk, og sikkert 50 grader inne. Det ble uutholdelig. Som du kanskje har gjettet allerede, toget ble forsinket! Vi ankom Mombasa kl 18.30. Da hadde vi vært på toget i et døgn.

I taxien fra toget og inn til Mombasa kjørte vi forbi søppeldynga. Det krydde med barn. De bodde i små skur lagd av boss, på bossplassen. Vi vet jo at dette skjer og er realiteten/ levebrødet til mange barn her, men å se det så nært var vondt. Hvor er foreldrene til alle disse barna? Har de ikke foreldre? Hvem bryr seg om de? Vi satt i taxien, svette, trette og enormt klar for å leve litt fint med air condition og basseng, men  det var ikke like lett å nyte etter dette synet. Spesielt for lilletrille…

Hotellet vi bodde på var fint! Her var det opplegg for alt. Show på kveldene, aktiviteter til alle døgnets tider og utflykter. Gjett gjennomsnittsalderen? Sølvtopp (50 +). Jacob ble med på noe water aerobics, jeg filma. En ting som sjokkerte oss var synet av alle enslige som hadde kjøpt seg selskap. Altså horer. Kundene her er flest eldre kvinner, men også menn. Det er visst ekstremt normalt her å kjøpe seg selskap (som tilfredstiller alle behov) over lengre tid. Så på hotellet vårt, og rundt alle andre steder krydde det av hvite folk med en mørk partner. Når vi pratet om disse folka, kalte vi de som solgte seg for kosegutt og kosejente for å ikke snakke så internasjonalt. Det er rart, en smule motbydelig og veldig uforståelig at dette skjer, og at det skjer så åpenlyst. De lever sammen, helt offentlig, i en begrenset periode. Finurlige greier, som vi ikke kan si vi støtter på noe som helst vis.

Det var det for i dag. Nå sitter vi og skal nyte en fantastisk middag, før vi i natt reiser til Uganda for å treffe Solange, Derrick, Christina og andre kjære. Vi gleder oss!!!!