Me lika å leka. Sakne dåkk!

New Delhi

Vi kom kjørende inn til byen i taxi fra flyplassen. Dehlis gater var fylt av andre ting og aktiviteter enn vi hadde sett i Mumbai. Her var det sykkeltaxi, gamle biler, menn med slitne kjerrer med noe oppå, fortau og midtrabatter fulle av uteliggere. Og til vår store overraskelse - det var KALDT! Gatene, bygningene og folka var skitne. De klare fargene som prega det India vi opplevde i Mumbai, var plutselig i denne byen helt utvanna og grå. I mørket kjørte vi inn en smal, travel gate. Hver ledige veggplass var fylt av neonskilt, kjøretøy tuta vilt og folk snirkla seg inn i mellom alt. Midt i denne gata lå hotellet vårt. Hotellet ble anbefalt i en artikkel på VG. Vi hadde booka suitten, som kosta slikk og ingenting. Dette var dog ingen suite, men hotellet var ok. Senga var god, dusjen kald og rommet lukta fersk røyk hver gang det ble vaska. Her hadde vi booka 5 netter. Phu. Ok, det var bare å innstille seg på at dette skulle bli bra.

Neste dag handla mest om orientering i byen og få fatt i nytt snytepapir. Om det var pga. aircondition eller klimaskifte vet vi ikke,  men kraftig forkjølte var vi hvertfall. På ettermiddagen når vi lå i senga og diskuterte hva vi skulle bruke disse dagene i Delhi på (2 uker, som var altfor mange dager), fant vi fort ut at vi bare kunne starte prosessen med å få endra flybillettene slik at oppholdet ikke ble så lenge. 

Pastor Biju i Mumbai hadde tipsa oss om en kirke i New Delhi og gitt oss kontaktinfo til pastoren der. Når søndagen kom, møtte vi selvsagt opp for å se hva dette var for noe. Kort fortalt, vi møtte pastor Marlo som umiddelbart inviterte oss til å finne på noe neste dag, en jente fra Sveits og en fra California. Ila en kort samtale med jenta fra Sveits, stod jeg med tårer i øynene. Her var det krutt i lufta. Når vi kjørte der ifra, var motivasjonen og humøret vårt noe helt annet. Neste dag skulle vi treffe pastoren og kona og jentene vi prata med. Denne kirka driver et lignende arbeid som Vision Rescue. Oganisasjonen heter Tejas Asia. Hovedforskjellen er at de har permanente lokasjoner for skoler og mat. Vi fikk besøke 2 av deres totalt 6 lokasjoner. Første stopp var en skole i en slum et stykke utenfor byen. Her var det sikkert 10 forskjellige rom, fulle av høylydte smilende barn. De kaller dette for en forberedende skole. Dvs. barna får komme her og lære seg det grunnleggende en trenger å vite for å gå på skolen. F.eks. en må vaske seg innimellom, takke for maten, si hei, si takk, sitte i ro på stolen i klasserommet, se frem, høre etter hva læreren sier. Et av de første romma vi kom inn i hadde ferske barn. Disse hadde tydeligvis ikke vært her så lenge. Støynivået og bevegelsen var ekstrem. Men des lengre inn i gangen vi kom, des mer strukturert ble det. Etter noen timer var det tid for mat, og alle barna satt på rekke i gangen. Vi fikk være med og servere. “Thank you madame”, sagt med store nydelige øyne. Ah, blikk som gleder hjertet!

Pastor Marlo

En av karene fra senteret tok oss med på en spasertur i slummen utenfor skolen. Dette ble sterkt for oss. Her var vi plutselig midt i det ekte livet, den virkelige hverdagen til alle disse menneskene. Det er liksom en ting å sitte inni en bil å vinke til smilende barn som løper ved siden av, men å gå der kjentes anderledes. Vi gikk sammen med en fra skolen, og det var nok kanskje derfor at vi ble tatt imot som venner, ikke som turister. Menneskene her har bokstavligtalt ingenting, men de har hverandre, de har samfunnet og de har Hope Center (skolen, hvor barna kan få komme å bli sett og få mat) som nabo. Setter en opp disse mot de på gata inni byen, er det ikke de i slummen som  har verst livskvalitet. Virker hvertfall ikke sånn. Dette ble en kjempe opplevelse for Jacob og meg. Det å få gå tilbake til skolen, balanserende på kanter rundt kloakken, med en jente i hver hånd… ubeskrivelig. Bror Bjørnar pleier å si “De e godt å kjenna ein leve”. Kommer ikke på en bedre måte å beskrive dette på. Vi kjente vi var i live, at vi var der vi var akkurat da.

Fikk æren av å komme inn i hjemmet til disse fine

Absolutt skjønnhet

Neste stopp var et dagsenter i gamlebyen. Her hadde faktisk myndighetene gitt Tejas Asia gratis tilgang til et skur på dagtid. Dette skuret blir på nattestid brukt som sovesal for omtrent 40 kvinner, og deres mange barn. På dagtid løper disse barna rundt i gatene uten mål og mening mens mødrene jobber. De er gjerne sultne, har vondt i kroppen eller i sinnet, og sniffer bensin eller andre stoffer for å overdøyve disse smertene. Tejas Asia oppdaget denne problematikken, og gikk for en måneds tid siden i gang med å samle disse barna i skuret på dagtid også. Her får de oppmerksomhet, mat, synge, danse, lære og være sammen. De blir sett! Kjenner oss enormt heldige som fikk komme hit å besøke disse prosjektene og møte alle de utrolige folka.

Until next time. Pastor Marlo and Cheril. God bless you!

Dagen før avreise til Thailand fikk vi gleden av å reise til Taj Mahal sammen med 2 av våre nye venner fra den store verden. Christa (fra Sveits) og Kay (California), 2 utenom det vanlige jenter med guts og hjerter som sprenger grenser. Allerede ved avreise var det opplagt at dette kom til å bli en spesiell dag. Kay er en frittalende sprø jente med masse humor, og en dårlig skjult sårbar side. Hun oser liv og lyst, og er akkurat dette - en lyst å være rundt. Christa er ærlig, vis, moden, rett på sak, gjennomskuende og ikke minst god. Hjertet ligger utpå, og viser tydelig i øyenkroken. 4 mennesker som ikke kjenner hverandre, blir fort kjent når en sitter i samme bil i 6 timer. Alle har hver sin historie, hver sine meninger og hver sin måte å vær på. Vi ville ikke vært foruten et sekund, og er blitt glad i disse jentene allerede. Syns vi bare fikk dele 2 dager sammen. Kanskje vi sees igjen. Det er enormt spennende å knytte nye kontakter på kryss og tvers av verden. En dag treffes vi plutselig igjen, og hvem vet hva det blir av akkurat den relasjonen. Kay er selv på en lang reise over flere måneder hvor hun besøker utallige land. Hun skrev på bloggen sin at det hun gjør på turen er å gjøre det slutt med en hau med mennesker. Hun er på et sted akkurat lenge nok til å bli glad i stedet og menneskene, så reiser hun videre. Vi kjenner oss litt igjen i dette. Men som hun så godt sa det - I just gotta keep loving.

Annelin, Christa and Kay

Kay being Kay! Love your korkyness

Kays fingers and us in front of Taj Mahal

Nåtid… Sitter på senga med skitne tær, vinglass i hånda og skriver blogg. Klokka er midnatt første dag i Phuket, Thailand. Vi skal være her hvertfall en uke. Mer vet vi per i dag ikke. Det er litt deilig. Til nå har vi opplevd så mye, er så proppa med inntrykk, så tanken på å bare ligge strekk ut på stranda i en uke for å rydde i tankene kjennes helt rett.

Hilde, tok deg på ordet. Bor nå ved Patong Beach. Virker som dette er en galkjekk plass. Thanks :)

Nyt snøklokkene! Våren i Norge er spesiell, vet du det?

Mumbai - City of dreams

Mumbai er visstnok verdens største by, med et innbyggertall på rundt 20 millioner mennesker. Byen er stor, men når en tenker på innbyggertallet, skulle den ha vært mye større. Derfor kan en se rundt alt at slum sirkler seg rundt hver eneste ledige plass i byen. Her bor folk mildt sagt oppå hverandre. Vi har aldri opplevd større kontraster. Ekstrem rikdom og ufattelig fattigdom er naboer her. Den siste natta vår i Mumbai tok vi inn på et 5 stjerners hotell (fikk den gratis! kjekt). Litt oppi høyden på dette hotellet var det basseng, og så en over kanten ut mot byen var slummen tett på begge sider. Kloakklukta reiv i nesen. Spesi kombinasjon. 

Utsikten fra baren. Slummen er nærmeste nabo, kombinert med fantastisk utsikt

Bar på taket i 34 etasje

Mumbai er nok en av de travleste byene vi begge har opplevd. Byen er hovedsenter for business, underholdning og utvikling i India, og blir omtalt som den mest urbane delen av landet. Litt som USA, er Mumbai byen hvor alt er mulig. Men mange får det ikke til… Det er kanskje de vi ser som sover under broene eller som sliter med å komme seg ut av slummen. Denne byen er interessant!

Med våre 3 uker i India hadde vi bare to mål: Besøke organisasjonen Vision Rescue i Mumbai og se Taj Mahal i New Dehli. Første søndagen i Mumbai besøkte vi The Gateway Church. Pastorene her, Biju og Secunda er grunnleggerne av Vision Rescue, så menigheten og arbeidet går hånd i hanske. Vi kom i snakk med mange ildsjeler denne dagen, og fyttikatta for noen varme, godhjerta, gjestfrie, inkluderende og hjelpsomme folk. Har ikke opplevd makan, noensinne. Mandag og tirsdag fikk vi være med å se hva VR (Vision Rescue) egentlig gjør. Vi visste egentlig ikke så mye mer enn at de kjører rundt med skolebusser og har undervisning for barna i slummen. Mandag fikk vi være med på nettopp en slik buss. En lærer, en sjåfør, en vakt, en hjelper, flere frivillige/ besøkende og en haug med mat var på plass i bussen da vi kjørte av gårde til den første slummen. Bussen parkerte i grøfta, og barna stømmet til med en gang. Alle kom med hver sin ståltallerken. Barna som fikk komme inn på bussen var mellom 6 og 13 år. Læreren plasserte strategisk guttene på den ene siden og jentene på den andre. Før undervisningen som denne dagen var på Hindi begynte, var det tid for litt sang, kroppslig bevegelse og en smule disiplinering. Læreren på denne bussen, Meena, er en dame som stråler hjertevarme for disse barna. Det var tydelig når hun underviste og irettesatt. Alt med godhet. Etter undervisningen, gikk barna ut av bussen og fikk hver sin store haug med mat på tallerken. De yngre barna samla seg på utsiden av bussen i lange rekker, mens de eldre var på “skolen”. Alle fikk mat. Vi var i 3 slummer denne dagen, og fikk se og lukte litt på den virkelige delen av Mumbai.

Neste dag fikk vi være med på legebussen. Her er en lege og 2 sykepleiere. Bussen kjører rundt til faste steder i forskjellige slumområder og gir gratis helsesjekk og medisin til folk som trenger det. Små operasjoner utføres også på denne bussen. Dette rørte virkelig hjertene våre. Foreldre kom med underernærte barn, skader, nyfødte… Alt mulig. Og personellet på bussen tok seg god tid. De lyttet, pratet, vise godhet og kjærlighet. Ha, tenk om legene hjemme hadde vært sånn mot sine pasienter. Tror det hadde vært mindre syke og feildiagnoserte folk om de hadde blitt lyttet til slik vi så her denne dagen i bussen. Bare en tanke. Vi har det godt i Norge altså, ikke misforstå. Det bare traff oss så enormt å se hva det gjør med folk når de blir møtt med godhet og plenty med tid.

Hver dag gir Vision Rescue mat til rundt 1200 barn, sender ut 4 skolebusser for å ruste barn til skolegang, sender ut lege buss og tannlege buss. De har også et dagsenter for barna til kvinnene som jobber i Red Light district. Og mye mer… Vi er overvelda over hvor stort dette var i forhold til forventningene våre. De gjør virkelig en forskjell i samfunnet her. Myndighetene har flere ganger prøvd å hjelpe folka i slummen. De har flytta alle bort for en liten periode, jevna slummen med jorda, og satt opp en blokk. Her har folk fått sin egen leilighet som de kan bo i. Men tingen er at de vet ikke hvordan de skal leve under slike forhold, så hele blokka er på rekordtid blitt til en slum blokk. Denne problematikken er noe VR skal ta tak i nå. De vil gi kunnskap og skills til de voksne slik at de har muligheten til å endre på livene sine. Nå snakker vi spennende tema! Har troen på denne organisasjonen altså. Vil du lese mer om de, gå inn på Vision Rescue.

New treasured friends

2 av de vi ble kjent med er Parrish (fra Australia) og Vincent (New York). Vincent har flytta til Mumbai på ubestemt tid for å jobbe med Vision Rescue, samt være pastor i menigheten. Han har noen drøye historier om å gå i tro, og å stole på at Gud har en plan og vet hva Han gjør. Makan til mann. Parrish er Vincents kompis fra Hillsong College som er på besøk. Kjernekar! Vi ble invitert på middag til disse godklumpene en kveld, sammen med enda flere nye folk. Hadde det fantatsisk morsomt. Spennende å være sammen med så mange folskjellige folk fra forskjellige deler av verden i et og samme rom.

Dette innlegget er litt preget av mye informasjon. Vi har opplevd ekstremt mye til nå. Begynner å bli litt vanskelig å fordøye. Når vi setter oss ned for å reflektere litt, får vi nesten ikke sagt noe. Om et par uker er vi i Thaniland. Tror det blir bra. Bare ligge i ro, bade, få ting litt på avstand, og så begynne å tygge litt på opplevelsene. 

Ellers har det i det siste vært litt ekstra utfordrende å være på tur. Mange grunner, men en av de er ønsket om å kunne være der for de vi bryr oss om hjemme. Store ting skjer i livet til venner og familie, og vi skulle så gjerne vært der og delt gleden og sorgen. Liv blir skapt og liv går tapt. Vit at vi er med dere i hjertet og tanker folkens <3 Dette, og tanken på våre kjære nieser og nevøer som vokser og utvikler seg hver dag er en hard nøtt å svelge. Men vi vet at vi vil gjennomføre turen for forholdet sin del og at vi ikke kommer til å angre på det, så det er bare å stå løpet ut.

Hot tips om du vil ha ekstra service på hotell: Lever klær til vask, og si du mangler en truse når vasken blir returnert. Fantastisk hva utfallet kan bli… 

Om noen få timer sitter vi på flyet opp til New Dehli. Klar for å erobre nytt land :)