Kampala Watoto

Så fort bakken fikk tegning og vi fikk se det grønne landskapet fra flyet, fikk jeg klump i halsen. Fikk en skikkelig følelse av å komme hjem. Rart at det allerede er fire år siden jeg var her sist. Og denne gang får jeg gleden av å ha med Jacob, vise han alle stedene jeg liker, ta offentlig taxi (min favoritt- nå vår favoritt aktivitet), la han få treffe alle folka jeg er så glad i, vise frem kirka og ikke minst Watoto!

Endelig er begge 2 på plass i Matatuen

Kjærestepar, kjærestepar...

Solange har vært så raus at hun har gitt oss leiligheten sin i de ukene vi er her. Den er helt rå!! Dæsken for en luksus. Det er 3 toalett, sier litt. Uansett, vi bor enormt behagelig og har det fint her. Jacob er begeistra til tusen over Watoto. Han hadde ingen anelse om hvor stort arbeidet egentlig er, eller hvor bra det er. Det er én ting å høre at de tar seg av over 2500 barn, men en annen ting å se det i virkeligheten. De har fått en familie, et hus og bo i, søsken, mat, klær, utdanning, venner og tilgang til helsestasjon. En nytt liv, og en sikra fremtid. Det er svære greier!!

Verksted med sveising og tømmerarbeid

Jacob lika maskina han

Den nye kirka i Suubi - FANTASTISK

Verdens kuleste Derrick aka D-Rock

Fineste Solange 

Ettersom veska mi rakna, leverte vi den på Living Hope for reperasjon. Hva er det tenker sikkert du? Living Hope er en gjeng med kvinner som har Aids, er enker eller fraskilte. De får komme til Watoto, inn i Living Hope sitt program, får opptrening i å lage en masse forskjellige ting, noen får opptrening i å drive sin egen butikk, andre trenger kanskje terapi. De blir sett, elska, hjulpet med medisinering og avhengigheter, ja generellt bedre rusta til å gjøre om på livet. Living Hope har hjulpet ca 2500 kvinner, og dermed hjulpet rundt 16000 barn (deres barn) til et bedre liv. Når en ser inn i øynene på disse kvinnene som sitter med symaskinen eller lager smykker er det Levende Håp som skinner. Det er påtagelig, sterkt og godt.

Igjen, Jacob og jeg er over gjennomsnittet opptatt av landbruk, dyr og det som følger med. Og de siste årene har Watoto startet opp flere prosjekter innen denne kjekke sjangeren. De har en geitefarm med ca 260 geiter som produserer melk til babyene som blir tatt hånd om i Baby Watoto. Disse geitene har jo barn selv, så for å mate disse, har de kuer som sørger for melk til killingene. Kult! Elsker kreative løsninger som dette! Ellers har de også en kyllingfarm med over 8000 høner. De aler kyllingene til de er store nok til å legge egg, så er egg produksjonen i gang. Allerede (etter 3 ukers produksjon) produserer denne gården nok egg til å levere til alle landsbyene, og i tillegg ha mer til overs som de kan selge på markedet. Sjef :) På kyllingfarmen er det også produksjon av kyllingför og maismel til å lage grøt til babyene. Dette lages med mais fra en tredje gård. Vi er overvelda over hvor framtidsretta denne organisasjonen er! Altså, Jacob går jo nesten fra hengslene, men til og med jeg som kjenner til arbeidet rimelig godt eg imponert til tusen. På 4 år har alt skjedd virker det som. Ja, en siste ting om gård… Så på den tredje gården hvor dyrker mais og andre ting, slet de med at de hadde for store områder, men for lite vann til å vanne alt. Så da kom et klokt hode opp med ideén om å lage en demning. Vips, da hadde de nok vann til å holde gården gående og produktiv. Er ikke dette kult? Steike, vi er helt gira.

Ellers er det fantastisk å treffe venner som Solange, Christina, Derrick, Patric og flere, igjen! Vi blir inspirerte, og fulle av beundring over de livene som leves. Christina for eksempel jobber i Kenya med flyktninger i landene rundt Kenya. Her treffer hun all slags mennesker med forskjellige historier, gjør intervju og lytter. Resultatet av intervjuene avgjør om de får komme inn i USA eller ikke. Historiene hun fortalte var drøye, seriøst! Det var flere ganger jeg trodde jeg hørte haka treffe knærne mine. Ja, vi snakker skikkelig hakeslipp. Solange leder hele avdelingen for markedskommunikasjon i Watoto. Uten en god leder, og gode folk på denne avdelingen, hadde det ikke vært noe Watoto. Det hadde ikke vært faddere, det hadde ikke vært fullpakka kirker eller en skokk av frivillige folk som gir jernet hver dag. For ingen hadde visst om organisasjonen eller arbeidet. Hun er en fantastisk leder, og drømmer større drømmer enn jeg har hørt noen andre gjøre. Kjenner oss heldige som har sånne bekjentskap, eller enda bedre - sånne venner i livet vårt. Dette er virkelig et knippe folk som vet å utfordre omgivelsene sine.

Middag med Christina etter 4 år. Herlig, etterlengta gjensyn!

Helan og hallan

Skriver nok mer om Kampala i neste innlegg. Vi har noe spennende på gang her, som forhåpentlig vil engasjere våre bekjente i nærmeste framtid. Men det får vente litt til. Uansett,  tenkte jeg kunne smøre ut litt om kjærlighetslivet også. Nå er det gått en måned, vi er fortsatt gift (for deg som lurte), og vet at det skal vi alltid være. En ting som er litt rart er at vi er ekstremt mye enige om ting. Det meste faktisk. Hjemme er det motsatt, og vi hadde vel på et vis forventa at det skulle bli enda mer uenigheter på denne turen, men dette er helt spesielt. Og avslappende ikke minst. Vi merker at vi har mer og mer lyst å være sammen, dele alle øyeblikk, og har på en finurlig måte blitt mer oss, enn bare Annelin og Jacob. Så allerede nå, etter bare en måned, vil jeg si at turen er en braksuksess og kommer til å påvirke veien videre på mange måter.

Hvem får kort mon tro?

Jacob har introdusert meg for et nytt tidsfordriv: Krigsskip. Rart hvordan vi gjør nye ting når ikke telefonene og internett er like tilgjengelig :)